s e n s k a v

Det var ikke en vanlig mobil, om man kan si det sånn. Det var en sånn mobil som alle hadde før, som var populær når jeg var ca 12/13 år gammel. Som du da kanskje skjønner, så hadde den ikke noen fancy polyfoniske toner. Det var vel en 3310, som den så fint heter (hette?). Nokia.

Oppdaga etter andre ringing at det var en eldre dame som var eieren til den fantastiske telefonen. Volymen var vell satt til ca 4 hakk høyere enn max, og ringelyden var intet mindre enn: We wish you a merry christmas!

Slå den!

Da lo jeg litt for meg selv der jeg satt, og det tror jeg hele resten av vogna gjorde også, for mobilen hørtes godt i HELE vogna.

Når jeg først er inne på mobiler på sporvogner, så må jeg fortelle om en annen gang jeg satt på sporvogna å noen prata i telefon.

Jeg hadde vært på skolen og øvd, skulle hjem og satte meg på vogna. Da jeg var kommet ca halvveis hjem stoppa vi ved Sahlgrenska Huvudentrè. Jeg hørte at noen stod utenfor vogna og snakka. Eller kjefta for å være mer nøyaktig. Det var dog ei situasjonen. Inn på vogna kommer der en dame, snakkende i mobilen, som om den hun snakka med var på månen, og de ikke hadde noen telefoner å snakke i. Ho satte seg på plassen bak meg, og det var altså like før jeg måtte holde meg for ørene for å unngå å bli døv. 

Hele vogna fniste, og alle hørte at hun skulle til Marklandsgatan for å fikse noe, for så å ta sporvogn 3 videre nedover mot Järntorget.